Storbombinga Av Vadsø

Bestefar Eilif Jankila har flere ganger fortalt oss om sin opplevelse av 23. august 1944, dagen da storbombinga av Vadsø fant sted. I dag 78 år senere tar vi et tilbakeblikk på det han har fortalt oss.

Bestefar forteller...

I 1944 året jeg fylte 16 år, hadde jeg den 23. august fått i oppdrag av min far å gå til forsyningsnemda for å hente noe som ble kalt for schein. Schein var en seddel man fikk som sa at man kunne dra ut på sjøen for å fiske. Det var vel for at tyskerne skulle ha en viss kontroll på hvilke båter som befant seg ute på fjorden. Forsyningsnemda lå i området nedenfor Pleyms elektro (nå Elon).

De første flyene

Jeg husker at jeg kom til Godtfred Johansens bakeri (hvor rådhuset ligger i dag), der traff jeg Johannes Moksnes. En eldre mann. Den gang var det sånn at både eldre og yngre kunne slå av en prat på gata. Kjente man faren, moren eller noen eldre søsken, så kjente man deg også. Mens Moksnes og jeg stod der og prata om dagligdagse ting kom det fly inn over byen, etter kort tid gikk flyalarmen. Moksnes ville ned i kjelleren på Johansens bakeri. Det sikreste stedet å være, siden det var en murbygning. Han mente jeg burde slå følge, men jeg ville prøve å nå forsyningsnemda før et eventuelt flyangrep.

Jeg startet å løpe nedover gata, men var ikke kommet langt før himmelen fyltes med fly, og flydur. Så begynte det å smelle. Det var mange, mange fly i lufta. I ettertid har jeg blitt fortalt at det var rundt 120 fly over den lille byen vår. Ingen by i Europa med tanke på størrelse og folketall har hatt en så stor konsentrasjon av bombefly over seg som vi hadde da.

Bomber og glasskår

Jeg tok beina fatt, snudde og løp oppover bakken mot Saxi krysset og der hvor Hegg har advokatkontor i dag. Jeg fortsatte innover mot telegrafen (flere kjenner det kanskje som Havnegaten). Da var bombinga så intens at jeg heiv meg ned på bakken. Det var rett inntil telegrafbygningen. En høy bygning i byen den gangen. Mens jeg lå der begynte trykket av bombene å blåse vindusrutene ut av telegrafen. De store glassflatene knuste mot bakken rundt meg. Da skjønte jeg at her kunne jeg ikke ligge. Faren for å kuttes opp av glasset var stor. Jeg husker at mens jeg lå der kunne jeg se haleskytterne som førte maskingeværet rundt, mens de speidet etter tyske fly. Et skremmende syn. Jeg kom meg på beina og begynte å løpe videre innover, men jeg var ikke kommet langt før en tysk soldat tok meg i nakken og heiv meg inn i et bomberom. Det var der hvor Asbjørn Bergs revisorfirma var. (I dag er det "Sailing the good life" som holder til her.)

I bomberommet

I bomberommet var det nesten verre enn ute. Folk ba til Gud og sang salmer, alarmen og smellene utenfra var voldsomme. Jeg prøvde å komme meg ut, men ble bestemt jaget ned igjen. Jeg husker en gammel dame, frøken Vinjevold komme inn, geleidet av to tyskere. Og tro det eller ei, ho bar på ramma av en koffert. Bare ramma, resten var blåst bort. Antakelig hadde hun hatt verdisakene sine i kofferten. Nå var alt borte, og hun så ut til å være i sjokk.

I oppstyret som fulgte da de kom inn med henne, så jeg mitt snitt til å komme meg ut. Uansett hvor redd jeg var, så var det godt å komme ut. Det var røyk og flammer over alt, så jeg fortsatte min tur innover veien, over Prestelva og helt inn til krysset mot kiwi og Krysse kiosken (der hvor Haugen trafikkskole ligger nå). Her la jeg i vei oppover mot fjellet. Når jeg kom i høyde med Fossefjellet dreide jeg utover igjen, fortsatte mot Solbakken og ned mot hjemmet vårt i ytrebyen. Der vi bodde når jeg var barn i det høye hvite huset rett øst av Tuomainen gården.

Minnene

Eilif Jankila levde i 68 år etter denne dramatiske opplevelsen en august dag i 1944. Han ble 84 år gammel, og mintes hele livet den dagen så å si hele Vadsø sentrum ble lagt i grus. Han mintes og at J.Moksnes som ville ha han med seg ned i Godtfred Johansens kjeller omkom den dagen sammen med elleve andre, da murhuset fikk en fulltreffer og raste ned over kjelleren. Så små kan marginene være.

Vi ønsker å dele denne historien med dere i dag 78 år senere for å minnes hva som skjedde i Vadsø den 23. august 1944. En by som mange av oss i dag vil beskrive som fredelig og rolig har også sin historie.

Skrevet av - Jan-Eilif Jankila

Foto: Privat foto av Eilif Jankila

Foto: Storbombinga av Vadsø er lånt fra Finnmarkfylkes bibliotek.

Andre artikler

Julebord

Vi elsker julen og gjør alt vi kan for å få store og små i julestemmning.

Selskap

Mer enn et selskapslokale. Vi bistår med vår erfaring. Slik at du kan senke skuldrene og være tilstede i øyeblikket.