Betatt av Varanger

Det er fjorden med sine strender og klare, salte vann. Nå på høsten er det høstfargene og naturen
som lokker meg hit, På forsommeren/våren er det som lokker det store vekstmangfoldet, fuglene og
lyset, midnattsolen.


I midten av september 2021 kom vi igjen etter en ufrivillig corona pause på 2 år. Veien nordover fra
helsingforstraktene gjennom Finland ble en endeløs transport strekning som forandres i det vi
passerte Rovaniemi og høstfargene begynte og flamme. Under en lunsjpause på en landeveis kafe
fant jeg en artikkel i avisen Lapin kansa, der man fortalte at årets glødende høstfarger var litt
uvanlige. Man bruker å dele inn høstgløden ( mitt svenske ord for finske ruska) i Løvfargene og
markens høstglød. Markens høstglød bruker å komme først, stod det i artikkelen. I år var det
annerledes. Både marken og trærne stod i høstfarger samtidig.


Vi kom sent på kvelden til vårt mål. Gjestehuset Varangertunet i Vestre Jakobselv, så vi rakk ikke å
oppleve fargespillet på slutten av reisen fra Tana elven og langs Varangerfjorden. Påfølgende dag fikk
vi oppleve en nesten endeløs vakker og flammende høstglød. Hele landskapet flammet i alt fra gult,
brunt, rødt og lilla til grønt.


Jeg har alltid syns at høsten er en litt deprimerende årstid, en forberedelse til død på ett vis. Her ved
Varangerfjorden fikk jeg oppleve ett fargespill som overgikk det meste av det jeg har opplevd.
Høsten kan være vakker! Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å vende tilbake til Varanger flere
høster.


Da vi sist besøkte Varanger var det på forsommeren 2019.


Da hadde vi ikke campingvogn, så vi ble boende noen netter på Varangertunet i en av leilighetene til
Siren og Jan-Eilifs gjestehus. Dette passet perfekt for oss. Her var våre hunder velkomne, og vi fikk
god mat, og vertskapet gjorde at vi følte oss hjemme. At de begge i tillegg har stor kunnskap om hva
regionen kan tilby er en bra bonus!


Da kom vi for å nyte av landskapet i nord, nyte fuglelivet og for å ytterligere utforske området der
min kones farfars morfar var den siste handelsmannen på Mortensnes. Nå kom vi for høstfargene,
historien og menneskene.


Sameliv og Handel


Mortensnes er en fantastisk plass der det finnes spor av samisk bebyggelse fra 10 000 år tilbake. Der
finnes rester fra boplasser fra alle tider siden da, der finnes gravfeldt og der finnes rester av
handelsplassen. Dessverre finnes bare stenmuren igjen av husene. For selve huset ble flyttet bort da
Andreas Georg Nordvi på slutten av 1800 tallet ble tvunget til å flytte bort med sin familie. Familiens
hus ble flyttet til Vadsø, og er i dag ett av byens vakreste hus.
Men det som gjør at man nesten mister pusten på Mortensnes er offersteinen som står lutet ved
fjorden i en jomfrudans. Stenen ble smurt inn med tran og blod i håp om god fiske og jaktlykke.

A.G. Nordvi skrev i ett brev en gang hvordan han kom ut en morgen og stenen var samme natt blitt
innsmurt med med tran da noen hadde ønsket seg fiskelykke. Skikken ble holdt i hevd til sent på
1800 tallet.


I dag har det samiske museet som ligger i Varangerbotn en liten filial på Mortensnes. Der finnes ett
nett av stier som leder besøkende mellom de ulike boplassene og gravfeltene forbi handelsstedet.
Man har også bygget en stor gamme ( torvkåte), for å vise hvordan samene levde i området, og deres
tradisjoner. Museet i Varangerbotn kan absolutt anbefales.


Fuglefjell


På vår forsommer reise gjorde vi minneverdige utflukter, blant annet til Hornøya utenfor Vardø. Den
plassen imponerte! Hvilket fugleliv med tusentalls fugler av ulike slag. Lundefugl, måser, og skarver
som hekket i bergveggen. Eller som den toppskarven som hadde laget seg rede på benken i
gapahuken som er satt opp som vindskjerm for besøkende. Dette ble en beskyttet boplass.

Drakkar har blitt ett symbol for Vardø der skulpturen står på en klippe nord for byen.


Selve Vardø er en by som gir meg blandede følelser. Der finnes virkelig interessante plasser, som
Hornøya rett utenfor. Den gamle festningen og heksemonumentet og Drakkar, treslulpturen som er
en blanding av et vikingskip, skjelett av en dinosaur og hval. Drakkar ute på odden nord for byen er
blitt ett kjennemerke for Vardø. Men det finnes også deler av byen som gjør meg nedstemt.


På Ekkerøy utenfor Vadsø finnes ett annet fuglefjell som er lett å komme til. Der finnes mest krykkjer,
Men de er mange. Ekkerøy er også ellers ett interessant sted og besøke med en historie som et
gammelt fiskevær. Ett annet sted som tilreisende oppfordres til å besøke er Hamningberg, nordvest
for Vardø.


Bygden har veiforbindelse. Men bygden som er et fiskevær med nordishavet utenfor, er mere øde på
vinterstid. Sommerstid brukes husene som sommerhus. Vegen til Hamningberg er fasinerende. Den
er smal, med bakker og svinger der den bølger seg frem med et vilt landskap langs havet. Vi kom oss
ikke dit denne sommeren. Vi så bygden da vår bensinmåler viste at vi hadde 40km med bensin igjen.
Så vi besluttet at vi måtte snu.


Vi kom oss ikke ut dit denne gangen heller da vi hadde for kort tid i Varanger, og så mye vi ønsket å
se. Men bygden finns der. Så neste gang.


Høstglød og Museer


Nå parkerte vi campingvognen på Varangertunets gårdsplass, og bestilte frokost og middag der.
Varangertunets frokoster og middager er så rikelige laget til at man kan klare seg resten av dagen
uten å besøke flere spisesteder. Dette gir mere tid for opplevelsene.

Det var høstfargene som lokket oss mest i September. Man tror knapt det er
sant når man kjører langs fjorden og for første gang får nyte synet av fargespillet. Bildene kan bare
ikke gjengi fargespillet riktig.


Denne gangen stod høstfargene og museumsbesøk på programmet. Det nyåpnede kvenmuseet i
Vadsø lokket. Hvem er kvenene? Ja i følge definisjonen er det alle med finsk språk og kulturbakgrun,
som har flyttet til Norge før 1945 og deres etterkommere.


Det betyr at en ganske stor del av befolkningen i Finnmark i dag kan regne seg som kvener. Kvenene
har status som minoritets befolkning i Norge. Så det finnes en årsak til at man nå har et kven
museum i Vadsø. Det er ett lite, interessant museum som nok vil utvikles videre kommende år.

Besøket på partisan museet i Kiberg ble en gripende opplevelse der Steinar Borch Jensen i tre timer
kunne by på fortellinger om mennesker som var beredd på å gi alt under okkupasjonen av Norge
under andre verdenskrig.

Gripende Besøk


For oss var besøket på partisanmuseet i Kiberg ett høydepunkt. I samband med den tyske
okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig innså ganske mange nordmenn at de måtte ha hjelp
i sin motstand mot okkupasjonsstyrken. Ettersom Sovjet ( Russland i dag) ikke lå lengre borte enn over fjorden, og ettersom man i alle tider har hatt en form for kontakt med folk der, så var det vel naturlig at man henvendte seg dit for hjelp.


Sovjet var jo også på de alliertes side mot Nazi-Tyskland. Mange reiste over for opplæring i å
håndtere våpen og hvordan håndtere radiosendere, og fikk den utrustning som behøvdes før de på
ulike måter ble sendt tilbake til Nord-Norge for å fullføre sine partisan oppdrag.


Nå driftes museet mer eller mindre av frivillige krefter. Vi møtte Steinar Borch Jensen som bruker
store deler av sin tid på å fortelle om partisanenes liv og oppgaver under og etter krigen.
Han bød på en gripende historie, og de nærmere 3 timene vi tilbragte i hans selskap er noe vi vil ta
med oss som en minneverdig opplevelse.


Et Landskap i Flammer


Men denne gangen var det altså høstfargene i naturen som stod øverst på listen over hvorfor vi
akkurat nå, i midten av September, ville reise nordover. Og vi fikk nyte av ett vakkert landskap.

Det var høstfargene som lokket oss mest i September. Man tror knapt det er
sant når man kjører langs fjorden og for første gang får nyte synet av fargespillet. Bildene kan bare
ikke gjengi fargespillet riktig.


Bjørkene på viddene flammet i alt fra det klareste gull til orangerødt. Rognene var mørkere i sin røde
farge og alle markens planter fra blåbærlyng, krøkebær og felt med dvergbjørk strålte i alle
palettens farger. Når vi dro videre øst for Vadsø la vi bjørkeskogen bak oss, og de treløse viddene tok
over med sine krypende dvergbjørker. Vi måtte stoppe ofte for å ta bilder, men disse gjengir bare en
liten del av prakten vi fikk se. Dagene ved Varangerfjorden ble igjen for få. Pliktene hjemme kalte og
vi måtte vende kursen sør over igjen. Det ble to lange dager bak rattet med en overnatting i
Sodankylä. Nordlyset er noe man ganske sikkert får oppleve under klare netter fra høst til vår i hele
Finnmark. Finnmark ligger i det området hvor Nordlys forekomsten er størst. Så vi hadde belaget oss
på å få se dette fenomenet. Men det fikk vi ikke denne gangen. Det var overskyet vær når vi bodde
på Varangertunet. Dagen etter at vi dro fikk vi en hilsen fra Siren og Jan-Eilif- På Søndagen hadde det
klarnet opp og nordlyset flammet over bygda. Dette er enda en grunn til å komme tilbake til
Varanger og parkere campingvognen på Varangertunets gårdsplass. For å låne en setning fra deres
markedsføring. Vårt hjem i Varanger!


av: Henrik Westermark, Finland

Oversatt av: Siren Jankila

Andre artikler

Dåp og navnefest

Dåp er en av de store begivenhetene i livet, dagen som markerer starten på livet.

Bursdager

Bursdager er en hyggelig anledning for å samle familie og venner til ett hyggelig selskap. Gjør det enkelt ved å la oss ta oss av arbeidet og rammene rundt. Slik blir festen ett hyggelig minne. Og dere kan kose dere uten å tenke på innkjøp, plass, matlaging og vask.

Storbombinga Av Vadsø

Bestefar Eilif Jankila har flere ganger fortalt oss om sin opplevelse av 23. august 1944, dagen da storbombinga av Vadsø fant sted. I dag 78 år senere tar vi et tilbakeblikk på det han har fortalt oss.